Det at Senjahopen skrangler jula inn i Torggata med sin egenartede vindskeive, forblåste og allsangvennlige nautiske viserock er en tradisjon som har utvikla seg over et drøyt tiår, og som ingen synes at bør avvikles med det første.
Senjahopen ble unnfanget for nærmere to tiår siden, og etter snart sju album og sjukt mange konserter og ikke minst tusenvis av klistremerker er det et under at de fortsatt ikke hverken er en nasjonalskatt eller et velsmurt maskineri med forutsigbart mellomsnakk og innøvde dansetrinn. Dette orkesteret er nemlig ikke ulikt en boks med sjokolade: Du vet aldri hva du får. Men med et repertoar som spenner helt fra varmt, nært og nydelig i «Drømmefanger», via allsangvennlige «Over Heia», til den nordnorske nasjonalsangen «En Hælvettes Gjeng», så vet du at du bestandig får sjokolade, for å si det sånn.
Helt fra den spede begynnelsen da de ba alle om å «Bli Med På Yttersia» har Senjahopen klart det kunststykket å både være en slags evig outsider samtidig som de er en hjørnestein i den nordnorske musikalske faunaen. Men det betyr på ingen måte at du må bestå hverken DNA-test eller dialektprøve: Her er det både såpass god musikk og livlig lyrikk at selv om du nedstammer fra Terje Vigen, Pillar-Guri, Olav Tryggvasson eller Sissel Kyrkjebø så er det ingen grunn til at du ikke skal både kjenne deg igjen og kjenne deg velkommen. For når selvironien, røverhistoriene og refrengene sitter så løst som det gjør hos denne gjengen så må du nærmest være vaksinert mot god stemning for å ikke både få fot, trekke på smilebåndet og kanskje til og med felle en tåre.
Og apropos tårer: når «Onsdagsrenn», den første singelen fra det kommende albumet ble sluppet var det nok ingen, uavhengig av kjønn, legning og alder som kom seg gjennom uten i hvert fall en bitteliten klump i halsen. Men når det er sagt så er det ingenting som indikerer at det bare er ballader som er under oppseiling. Den musikalske filosofien til Senjahopen har nemlig alltid vært at det på ingen måte er et mål å finne opp kruttet, det viktigste er å holde kruttet tørt. Og når de nå legger ut på veien med både gamle sikkerstikk og rykende ferskt materiale er det ingen tvil om at her blir det noe for enhver smak.
Sommerens vakreste eventyr er med andre ord ei røverhistorie som varer helt til oppunder jul, og hadde dette firspannet blitt spent for ei vogn så hadde det helt garantert blitt både ureint trav og galoppering lenge før første sving. Men når de spenner på seg gitarer og «klarner» røsten så er oddsen for at det blir en opplevelse du seint vil huske så gode at du neppe får utbetalt mer enn du satset.
