Det har vist seg å gå tre år mellom hver gang Fredfades & Mest Seff bestemmer seg for å slippe album, og det er visstnok alltid fjorten spor på platene. Slik har det blitt. I vakuum av duoens evne til å tilpasse seg markedet har det ikke vært sluppet en eneste singel siden forrige album, som har resultert i at lytterne har måttet ta til takke med å slite ut både første og andre-albumet. Men frykt ikke! DNA-ene som har vist seg å kunne lage gull av gråstein er endelig tilbake med installasjon nummer tre i det som sakte har utviklet seg til å bli en trilogi med kultklassikere innen norsk rap. Ikke verst for et prosjekt som egentlig aldri var tiltenkt å se dagens lys.
Tøyen Holding har de tre siste årene ligget lavt igjennom både pandemien og dens ettermæle og skrevet bars i alt fra gapahuker, float tanks, RIB'er og Tesla'er til vinkjellere og Michelin-restauranter på tvers av globusen. På samplere fra åtti- og nittitallet har det blitt resirkulert snåle lyder med opphav som spenner mellom alt fra tidlig elektronisk hiphop fra Chicago, til house musikk, new wave fra Belgia og Australia, zouk og gwo ka fra henholdsvis Martinique og Guadeloupe, britisk dub, synth pop fra Himalaya, pro-black spirituell-jazz fra østkysten samt sjeldne modern soul-syvtommere fra Georgia.
I tiden mellom nyansettelser, toxic bro-dining, rettsaker, globetrotting, DJ-sett, spiller-påhyling, marshmallow nudes foran peisen, merch-produksjon, spraying, kaving i infinity-pools, fødsler, dank, lange ferier og vinsmakinger har det vært sessions med alskens skikkelser fra både inn- og utland av ulike størrelser og med ulike tankesett. Med seg på laget denne gangen har de trofaste gjengangere som King Skurk One, Ivar Strå og Lars Vaular, men også overraskelser som vinmaker og rapper Clovis Ochin fra Frankrike, Big Cristo fra Oppsal (kjent fra hits som Gassed), den karismatiske vestlendingen Finni Keeg kjent fra Soundcloud classics som Sheikh Muhammad Al-Qeeg, Gaia og Tøyen 501-prosjektet med blant annet Moggger som også er å finne på tredjealbumet. Norsk jazz top dogz Arthur Kay Piene og Kristoffer Eikrem bidrar også med melodi på plata.
Mens den norske rap-scenen de siste par årene har florert av søppel, First Price-varianter og døgnfluer på desperat søken etter bananer har Oslo-duoens evige jakt etter det perfekte verset i det stille klart å utkonkurrere det som utkonkurreres kan av både tekster og beats i norsk samtidsmusikk. De har rett og slett tredoblet kunnskapen sin og sourcet frem det beste råstoffet tilgjengelig før de har gått til verks med å produsere bautaen Tøyen Holding 3 – selve Monolitten av norsk rap.
Hvis du ser på TH 1 som en lett tilgjengelig og god Village-vin og ser på TH2 som en halv-kompleks Premier Cru med god lengde, så er Tøyen Holding 3 åpenbart en Grand Cru. Det er en mer kompleks og konsentrert affære enn forløperne både hva gjelder tekst og lyd. Den vil ta lenger tid å forstå, den er ment for å konsumeres sakte og mediteres til - og lagrer definitivt bedre over tid. Men er den tilgjengelig allerede ved Februar-slippet? Det får lytterne som kjøper plata på Bandcamp finne ut av. Dere andre får vente til releasekonserten.
