Caliban Sessions er den store årlige superfesten hvor miljøet rundt Black Debbath, Duplex Records og Caliban Studio Storsjøen setter sammen en fantastisk kveld full av den beste musikken og den beste underholdningen.
Denne årelange tradisjonen startet tilbake i 2002, og vi kan se tilbake på mang en fantastisk festkveld. Og det blir ikke mindre bra på festivalens 17. år. Hurra!
Det blir som vanlig 10 band totalt, foreløpig er disse bekreftet:
BLACK DEBBATH
Black Debbath turnerer fortsatt i kjølvannet av sin mest kritikerroste plate noensinne Age of Kørka, og er en selvsagt headliner på den 17. Caliban Sessions i rekken.
BARE EGIL BAND
Levende legende, `nuff said!
JONAS ALASKA
Damn!! Bra booking! Jonas Alaska er en av landets sterkeste låtskrivere, og står bak uforglemmelige låter som «October», «If Only as a Ghost», «In The Backseat» og «Morning Light». Han var trippel Spellemann-nominert for sitt debutalbum, og har siden den gang sluppet fem album som alle har fått strålende mottagelse, både i og utenfor Norge.
WISLØFF/ANGELSKÅR
Wisløff/Angelskår er en duo bestående av multiinstrumentalisten Karl-Joakim Wisløff og vokalisten Pål Angelskår. Karl Joakim spilte bass i rocketrioen Orango i tjue år, men har de senere årene vært en freelance-musiker, som har spilt på en rekke plateinnspillinger med andre artister (bl.a. Kenneth Ishak, Christel Alsos, Leifson, Erlend Ropstad og Minor Majority). Pål Angelskår er til vanlig vokalist og låtskriver i bandet Minor Majority. Duoens debutalbum: Nothing Ages Quite Like Happiness, ble sluppet på Voices of Wonder/VME i fjor høst.
STUNTBIKE
Reunion #1: Flekkefjord-bandet Stuntbike, med Truls Haugland i spissen, slapp først et knippe sjutommersingler som ga dem anerkjennelse i både norsk og internasjonal popundergrunn. Debutalbumet «Gone» kom ut på det lokale plateselskapet Smalltown Supersound i 1998, og ble spilt inn og produsert av festivalsjef Ollis. I fjor kom plata endelig på vinyl, i regi av Christer Falck, Norske Albumklassikere og Big Dipper. Pressen her til lands var raske med å trekke paralleller til utenlandske band som Sebadoh og Sonic Youth, samt «stuerene» navn som Foo Fighters og Nirvana. Stuntbike er et band hvor «understatement» er viktig, låtene prikkes ikke inn med store fakter og skrikende vokal, men lusker seg inn på deg i all sin underfundighet. Låter som «Smile» og «Gone» er fine poplåter, mens den triste «Alone» har en skjørhet og ærlighet som er sjelden i norsk pop.
MY SENSATIONAL PANDA
I mylderet av gitarpopband som fylte hovedstadens musikkscene på slutten av 90-tallet, var Oslo-bandet My Sensational Panda et hyppig innslag på byens konsertsteder, og når de nå samles igjen for å entre scenen på Caliban Sessions på John Dee, er det 23 år siden de sist var å høre live.
De siste årene av forrige årtusen ble tilbragt i godt selskap i miljøet rundt So What!, og andre steder der folk med interesse for musikk litt utenfor hovedstripa gjerne frekventerte. Bandet gjorde konserter med blant andre Brainpool, Soundtrack of Our Lives, Dødsverk, Weeds, Alphaville og Samantha Fox, og har også verdensrekord i antall konserter på nevnte So What!. Bandets energiske sceneopptredener sto i god stil til musikken, som var poppa, men hardtslående, litt naiv og litt tøff i trynet. Eller for å sitere Nazneen Khan: «Uhøytidelig, lekent og noen ganger usannsynlig morsomt». My Sensational Panda ga i 1998 ut plata Things To Do på Ironic Recordings, en plate som nevnte Nazneen Khan ga karakteren 5 i sin anmeldelse i Aftenposten
DUDES
Gjennom tusen catchy riff med klare referanser til The Hives og Turbonegro tar DUDES action-rocken ut fra akademia og inn i markedsføringsavdelinga på BI. More is More, DUDES er større og fyldigere enn de fleste. Med eleganse har DUDES ufrivillig unngått grining på Lindmo, smisking på by:Larm og resirkulering av de fire store. Glem support-jobber på Rockefeller. The Age of Arena Rock is now!
DE SØRGELIGE RESTENE
Vi lar Restene forklare selv:
Vi er de overflødige musikantene i Duplex-universet. De som ikke fikk være med videre og spille i noen av de populære og gode banda, men som siden 90-tallet har vært henvist til humor-rockens reservebenk. Men i det stille og i det små har vi gradvis jobbet oss bedre, og finpusset vår tidløse grunge-rock. Hele tiden med hevn som motiv. Vi skal faen meg vise dem! Og nå viser det seg at den som ler sist, ler aller best. For hvem er det som skal toppe plakaten på selve Caliban Sessions 2023? Hæ? Hvem er det som endelig har tatt steget opp i norsk rocks elite? Jo, Restene. De sørgelig Restene.
Festivalledelsen stusser vel litt over den selvutnevnte headliner-statusen..
