I år er det utrolige 50 år siden Lillebjørn Nilsen debuterte som artist, da som del av bandet The Young Norwegians med singelen «Joys Of Love».

– Hadde du trodd den gang i 1966 at du skulle fylle konsertlokaler landet rundt 50 år senere?
– Da jeg debuterte i The Young Norwegians var jeg 15 år gammel. Jeg hadde stor glede av å spille, men var helt klart ikke sanger. Jeg var den tause gitaristen bak gruppas låtskriver og sangsolist. Men jeg lærte mye av å stå bak og være taus. Da The Young Norwegians ble opp­løst, sto det klart for med at jeg måtte skrive mitt eget repertoar. Vi hadde stort sett sunget på engelsk. Nå ville jeg fortelle mine historier på mitt eget språk. Den første sangen jeg skrev var «Danse Ikke Gråte Nå», en acapella-sang uten gitar. Den har seinere gått verden rundt, innspilt av flere kor, som BBC Chamber Choir og Chicago Acapella. Jo, jeg tror jeg traff en spiker på hodet.

– Neste år er det 20. året på rad at du gjør din sommerkonsert på Rocke­feller. Hva er det som gjør musikken din så tidløs?
– Jeg tror at alle liker å bli fortalt en god historie. Det er noe vi har holdt på med siden vi satt rundt bålet utenfor huleåpningen og slo en pinne mot en stein. «Come gather ‘round me, children. I will tell you a tale.» Dette er tidløst. Og internasjonalt.

Apropos internasjonalt: Mange nord­menn vet kanskje ikke at Lillebjørn har sunget på festivaler i hele Europa, USA, Canada, Kina og Midt-Østen. Lillebjørn snakker engelsk, fransk og tysk. Men han synger alltid på norsk.

The Young Norwegians var til å begynne med en duo med ham selv og Bjørn Morisse. Ettersom Morisse var den høyeste av de to, fikk han kallenavnet Store-Bjørn, mens Bjørn Nilsen ble Lille-Bjørn. Siden har artistnavnet hengt ved. Men Lillebjørn har for lengst blitt stor som artist.

Nilsen har satt varige avtrykk i norsk musikkhistorie – på flere nivåer. Han var med på å definere den sterke visebølgen på 70-tallet, både som soloartist og en del av Ballade! med Lars Klevstrand, Åse Kleveland og Birgitte Grimstad.

Slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet ble en kunstnerisk blomstrings­tid for Nilsen, blant annet med samarbeidet med Hot Club de Norvège i låter som «Tanta til Beate». Populariteten nådde nye høyder med dannelsen av Gitar­kameratene sammen med Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde i 1988.

Som gitarist og låtskriver har han inspirert flere generasjoner med Lille­bjørns Gitarbok, som siden 1973 har kommet ut i et samlet opplag på mer enn 170 000 eksemplarer – det høyeste opplag for noen musikkpedagogisk lærebok eller visebok i Norge noensinne.

– Mange av dagens norske artister oppgir deg som inspirasjonskilde. Hva hører du på hjemme?
– Selv hører jeg på alt fra The Beatles til folkemusikk fra hele kloden. Med grenseløs nysgjerrighet. Jeg forstår ikke de som kun hører på engelskspråklig sang. For meg blir det som å konsumere cola og kylling hver dag. Jeg vil ha alle språk og musikalske uttrykk. I det siste har jeg hørt mye på min datter Siri Nilsen. Og ultimat hi-fi for meg er å sitte i et stille rom og LESE Joseph Haydns strykekvartetter.

– Blir du noen ganger lei sangene dine?
– Nei. Publikum må vite at det jeg gjør på scenen er en levende presentasjon. Jeg og mine musikere opplever det som noe som fødes der og da.

Lillebjørn Nilsen mottok Oslo bys kulturpris for 2004, med begrunnelsen at «Lillebjørn Nilsen er den visekunstneren som mer enn noen andre har bidratt til Oslos kultur og dens selv­forståelse, identitet og stolthet som storby, i den grad at enkelte uttrykk fra hans tekster har gått inn som alminnelige uttrykk i vårt språk.»

– Du har mange kjærlighets­erklæringer til Oslo, Byen med det store hjertet, i tekstene dine, og oslopublikummet elsker deg. Hva er Oslo-sommer for deg?
– Oslo betyr mye for meg. Men sommer betyr også festivaler og konserter i inn- og utland. Og ikke minst jeg gleder meg alltid til sommerens Rockefeller-konsert!

Share