I en rettferdig og oppegående verden hadde Radio Birdman for lengst vært slått til riddere, satt på byster foran Operaen i Sidney og fått logoen sin inkludert i det australske flagget. Men verden har aldri vært verken spesielt rettferdig eller oppegående. Den er, som de fleste har fått med seg, blodig urettferdig og grusom. Og den blir neppe nevneverdig mer i vater de neste årene heller.

Jeg er helt gal fan av Radio Birdman. Jeg har sydd logoen deres inn i alle jakkene mine, jeg går alltid med en button av dem på meg, og for noen år siden fikk jeg en tatovør til å male inn logoen over hele kjøleskapet mitt i rød og svart sykkellakk. Det er nærmest diagnostisk. Da de sist kom til Norden, ble det ingen gig i Oslo, og konserten i Göteborg ble avlyst på grunn av noen dumme decibelregler, og jeg ble nødt til å dra til Helsinki -fra Tromsø - for å se dem. Med bil er det en tur på litt over 3000 kilometer. Jeg vet ikke om ett annet band jeg hadde gjort det samme for. Det var selvsagt verdt ver krone og kilometer.

Hvorfor Radio Birdman aldri ble det gigantiske kultbandet de burde blitt, vet jeg ikke. Ikke skjønner jeg det heller. Kanskje er det for at de ramler mellom alle stoler. Ikke er de nok punkrock for de trangskalla og regeloppbundne punkpuristene. Ikke er de nok tilgjengelig for Stones-fansen, de har ikke engang ballader. Ikke var de like ekstreme som MC5 og The Stooges og de døde ikke unge og forble myter. Men herregud, for et band.

Radio Birdman låter ulikt alt annet. Deres to helt idiotisk sterke skiver (holder det høyst habile comebackalbumet utenfor her) savner sidestykke i rocken. Kritthvit, iskald og mørk rock, manet frem av ei ustoppelig kvern gitarer fra strengegeniet Deniz Tek. Den tørre og særegne Fender-lyden hans kan med letthet skjære gjennom granitt som en japansk sabel svusjer gjennom romtemperert smør. De korte og effektive riffene skulle jeg gjenkjent midt i den villeste fabrikkstøy. At skandinaviske gitarrockikoner som Nicke «Hellacopter» Andersson, ja, kanskje særlig han, har nilyttet på Tek er ingen hemmelighet.

Og så har vi Rob Younger, denne syltynne semizombien som synger som om han prøver å psyke ut Fanden selv, med hell. En av mine absolutte favorittvokalister gjennom tidene (hans eget band, The New Christs, er for øvrig helt på høyde med Birdman). Føy til ei svimlende låtrekke, og en rytmeseksjon som er så stram at det høres ut som en serie samplede bestefarsklokker, og du har å gjøre med en rockistisk enhet som overgår det aller meste jeg har hørt i mitt syndige, 43-årige liv.

Jeg har alltid digga at band jeg liker blir store, får suksess og tjener penger. Har aldri skjønt poenget med å holde musikk for meg selv, da god musikk er det aller beste man kan dele med gode og dårlige venner. Derfor er det også kult å se gjenforeninger av gamle favoritter i dagslys på utendørsfestivaler, se de gamle heltene dra inn velfortjente pensjonspenger på forgangent nybrottsarbeid. Det er noe vakkert i det. Likevel kjenner jeg at det er noe uangripelig kult med band som aldri trer ut av klubbelementet, som forblir på klubbscenen, i mørke lokaler med den lyden og stemninga ingen festivaler noengang vil kunne hamle opp med, uansett hvor mye dritdyrt IPA og prisbelønt veggismat de serverer. Radio Birdman er et slikt band.

At jeg på nytt skal få oppleve dem på norsk jord er således nok til å gjøre meg usedvanlig og sjeldent rørt. For de leverer fortsatt på akkurat samme nivå, med den eneste forskjellen at Rob Younger bare ser enda skumlere ut. Og jeg kjenner at puristen i meg, han gamle og trassige stabeisen, elsker at det er nettopp på en av hovedstadens små og velrenommerte klubber jeg skal se dem som headliner denne ene kvelden, i stedet for at man skal stå på Øyafestivalen eller Buktafestivalen med solbriller og se dem i skarpt formiddagslys.

Jeg liker å tro at det ligger er en slags poetisk rettferdighet i dette. At Radio Birdman forblir et kultfenomen for de få. Det har ikke med elitisme eller noen døv eksklusivitetsgreie å gjøre. Det er simpelthen bare fordi det er på denne måten rock'n'roll best mulig preserveres, og slike faktorer skal man ikke kødde med.

En av verdens best bevarte hemmeligheter. Et av verdens beste rock'n'roll-band. På klubb. I Norge.
Fy faen, det kommer til å bli så kult. Og denne gangen er bare turen på 1800 kilometer. Sees der.

- Egon Holstad, forhenværende rock’n’roll-dealer, Tromsø

Share